Når vi karakteriserer en matvare eller en rett med uttrykket sur-søt trekker de fleste på skuldrene og ber oss om å «gå til neste punkt». Om en italiener derimot med en solid dose pasjon uttaler «agrodoooolce» skjønner man intuitivt at her handler det om balanserte smaker der det det sure møter det søte og skaper en unik smaksharmoni. Det som noen vil påstå er en form for verbal snobbisme vil jeg påstå er gastronomisk forankret i historien.
Fra oppveksten er det få retter som var preget av det sur-søte, den mest ikoniske var kanskje kokt kjøtt servert med sursøt løksaus. Tenker jeg så på mine italienske «agrodolce» opplevelser velter det på med smaksbilder fra den sensoriske hukommelsen. Due med en sursøt sennepssaus i Firence, hare med bitter salat og en sursøt saus med rosiner på Sicilia, store glass med Nonnas syltede grønnsaker agrodolce; «Giardinera» og selvfølgelig den Sicilanske klassikeren caponata etc etc.
Kanskje er det slik at denne solide tradisjonen, og trangen til å komponere den ultimate sursøte smaken er noe italienerne er veldig gode på? En mulig bekreftelse på dette finner dere om dere kjøper en av de Giustis nye eddiker der det syrlige og søte fra frukt og bær er som en match fra oven.
Basen utgjøres av vineddik av meget høy kvalitet som etter lagring blandes med frisk druemost og smaksettes med reduserte frukt- eller bærjuice. Blir man først hekta på disse eddikene er det ikke umulig at hele «batteriet» bestående av 5 ulike smaker havner i kjøkkenskapet for flittig å brukes i alt fra tradisjonell koking, rett på salater via coctailmiksing til konfektfyll.
